“Jeg har nettopp påbegynt min bachelor i historie ved Universitetet i Oslo”
Høres det ikke fint ut? Riktig snasent, om jeg får si det selv!
Dette har jeg gledet meg til å kunne si i mange år. Ikke akkurat “i historie”, heller “i lingvistikk”, men som en eller annen fyr har sagt; “Den vise kan ombestemme seg, idioten står på sitt”…
Poenget er at jeg har gledet meg til å bli student, til å bli ferdig med forutinntatte lærere, gymfaget og karakterer som gjerne settes etter personlighet og fremferd heller etter prestasjoner.
Nå savner jeg det nesten!
Misforstå meg rett; historiestudiet er midt i blinken for meg, men ett eller annet sted mellom “ansvar for egen læring” og “obligatorisk oppmøte” falt jeg av… Når jeg navigerer rundt på UiOs nettsider, som undertiden fremstår som uhyre forvirrende, blir jeg nervøs. Overalt står det at jeg er pliktig til å møte opp her og der, til å delta på ditt og datt. Se den og den siden. Les mer. Kurs ditt, seminar datt… Jeg forstår ingen verdens ting, og skulle ønske at det gikk litt mer av seg selv.
Nå påstår riktignok min kjære mor at jeg ikke trenger å stresse, og at alt sikkert vil bli forklart ved en senere anledning. Men takket være omkvedet “miste plassen ved programmet”, føler jeg at det minste lille feiltrinn vil få meg til å ryke lukt ut i elendigheten!
I tillegg kommer jo “husk å lese så fort du har tid”, “det er veldig viktig at du jobber med studiene når du ikke har forelesninger”, “pass på å få jobbet sammen med andre”, “vær sosial” og min evige Nemesis: “skaff deg en jobb”, for anledningen flankert av “slik at du slipper å bruke studielånet ditt, og kan spare alt”… Jeg lurer egentlig bare på når jeg skal få anledning til å gjøre det jeg synes er moro?
Når skal jeg få satt opp den nye nettsiden min? Når skal jeg arbeide meg et par genereasjoner bakover på farmors anetavle?
Når skal jeg slappe helt av og gjøre det mest meningsløse og morsomme jeg vet? (spille “the Sims 2″)
